Til fots til Risørflekken og Urheia

Tirsdag 17. juni 2025

Etter en god lunsj på byens bakeri ruslet vi omkring i det trivelige gatenettet.

Risør fikk eller tok for mange år siden tilnavnet "den hvite by ved Skagerak". Bortsett fra de trasige og ruvende nye leilighetsbyggene som ruvet høyt over vannet da Flora kom seilende sørfra bærer Risør med rette sitt poetiske tilnavn.

Risør by er også rosenes by selvom det offisielt er Molde som er det.

Alle fortau i byen er asfaltert. Asfalten er lagt tett inntil husveggene. Det er utrolig hvor lite plass rosene er nødt til nøye seg med. For oss er det forunderlig at de kan holde seg i live og bli så store og vakre i så små kår. I tillegg til at rosene pryder husene la vi merke til hvor ryddig og ordentlig det er rundt dem og hvor diskret renovasjonsdunkene er plassert.

Vi ruslet Solsiden langs indre havn og fulgte Urveien opp mot Risørflekken. Det var en sann fryd å gå oppover denne bratte veien med trivelige hus til begge sider hvor det blomstret så frodig i små jordflekker mellom knausene. Da vi kom opp på høyden fant vi den store, hvite Risørflekken like i nærheten.

På Risørflekken - med blikket vendt nedover.
 

Risørflekken har plass til endel mennesker. Vi var der samtidig med et ungt og muntert tysk turfølge.

Risørflekken er en del av friluftsområdet Urheia. Her er det turstier. Et tdligere drikkevann har blitt badevann.

Her oppe stod en staselig sveitservilla som tyskerne rev under krigen. Okkupasjonsmakten bygde et forsvarsanlegg med løpegraver, bunkere og kanonstillinger. Vi ble overrasket over hvor omfattende dette kystartillerianlegget, kalt Festung Urheia, var.

Tone i en av de mange tyske krigsstillingene på Urheia. Store norske leksikon skriver at "anlegget er i dag et yndet sted for både turister og fastboende".

Ytre havn. Det gule murhuset midt i bildet har vært tollbod. Nå er det hotell og restaurant som ganske enkelt har tatt navnet Tollboden.

Vi spiste middag på restaurant Tollboden. Ved nabobordet satt en mann i 50-års alderen som sa til oss : "Hello, I am Danish". Da han med et stort smil hadde sagt dette noen ganger fortalte han oss at han var amerikaner og at han satt der fordi heisen til hotellrommene over var ute av drift. Bortsett fra at ølet var kaldt og godt ble det å bestille og spise middag på Tollboden en "god" oppfølger til det komiske møtet med amerikaneren ved nabobordet.

Vannliljedam på Urheia.

Vi passerte badevannet som hadde fine brygger og to badegjester. En kjerrevei førte oss ned i byen ved Risør kirke.

Dette huset som ligger like ovenfor kirken var under restaurering. Huset var forfatteren Dikken Zwilgmeyers barndomshjem.

Dikken het egentlig Hendrikke til fornavn. Hun er mest kjent for de friske barnebøkene om Inger Johanne.

.