Ålesøya

Fredag 13. - søndag 15. juni 2025

Flora (til høyre) og en annen norsk seilbåt ligger på svai i lagunen ved Alesøya.

Første natta i Nordmannsviga ble det mye husking. Andre natta samme sted lå Flora rolig. Da vi i lett nordøstlig bris seilte avsted med genoa lød banking fra snekkerne på en av hyttene innafor. Vi satte kursen ut mot naturhavna ved Alesøya. I Nordmannsviga hadde vi lagt merke til den tette, grønne ryggen med granskog der ute. Naturhavna er en lagune. En flott nederlandsk seilbåt lå alene i lagunen da vi kom. Nederlenderen dro like etter at vi var ferdige med å legge ut ankeret. Dermed ble plassen som Finn-Erik hadde sett var optimal i alle svairetninger ledig. Vi flyttet ankeret dit.

Etter et par avslappende timer i seilbåten rodde vi til land. Ikke lett å finne et brukbart sted å løfte opp jolla, men det ordnet seg.

Vi hadde ikke tatt mange skritt før vi måtte gi opp vandringen på stein og berg. Vi antok at vi hadde kommet til et dårlig startpunkt, rodde litt videre og prøvde på nytt å ta beina fatt, men møtte veggen i form av en bergvegg uten sprekker eller hyller til å plassere foten på.

Bak strandlinjen stod den tette og mektige granskogen som en vegg mot inntrengere.

Like greit å sette seg på en stein og observere skjærgårdsnaturen.

Noen fugler tiltrakk seg vår oppmerksomhet. To illsinte terner stupte omigjen og omigjen mot en måke som satt eller stod på et lite skjær. Kanskje ville ternene ha måken vekk, kanskje hadde de noe å hevne.

Over ettermiddagskaffen studerte vi omgivelsene. Da Tone hadde sett en del på varden som stod på enden av en av de andre øyene i lagunen slo det henne at den kunne markere begynnelsen på en sti. Vi gikk i land ved varden. Der fant vi ingen sti. Terrenget bak var ulendt og tettvokst med kratt.

Fra båten hadde vi sett noe som kunne være en varde på en høy øy lenger unna. Dit opp ville Tone gjerne gå. Vi prøvde å nå øya med jolla. Utenfor lagunen var vinden sterk og bølgene ikke til å spøke med. Risikoen for ublidt møte med den høye øyas skjær og klipper fikk oss til følge fjellvettregelen "vend om i tide, det er ingen skam å snu".

Neste dag ble også en solskinnsdag. Tone satt i seilbåten og betraktet noe som viste seg å være eidet mellom Lille og Store Ålesøya. Det slo henne at akkurat der burde det være greit å komme i land og se seg om.

Ut mot havet. Tone har stoppet opp fordi det er så fint med de rette linjene i noen av vannpyttene.

Endelig var vi heldige med ilandstigningen vår. Fra det smale eidet kunne vi vandre på nakent berg på utsiden av Ålesøya.

I et fuktig område vokste gule sverdliljer.

På det nakne berget var det greit å gå. Fint å se over til naturhavna med storhavet i bakgrunnen.

Dette flyet var støysterkt og fløy lenge over det fredelige området vi var i. Tilslutt rettet Finn-Erik kameraet mot det. Men da fløy flyet sin vei.

Neste dag var søndag og midten av juni. Sola skinte varmt og vennlig i cockpiten da vi stod opp. Sjøen var helt flat. Termometeret viste 16 grader, takket være solvarmen var vi likevel ikke sene med å få ned badestigen og legge på svøm. Dette var årets og feriens aller første bad, sommeren hadde vært kjølig så langt.

Litt etter frokost kom en regnskur, ikke noe å bry seg om.

Så var det tid for å ta opp ankeret og seile videre østover.